Newsfeed

Wiegedood: Visceral and bleak black metal in its purest and most destructive form without clichés.

Wiegedood – Carousel

Wiegedood: Visceral and bleak black metal in its purest and most destructive form without clichés.
As the world circles the abyss at gathering speed, Wiegedood have returned to provide a perfectly vicious soundtrack. The band is allowing for a glimpse behind the creation of the artwork of There’s Always Blood At The End Of The Road while listening to another new song entitled Carousel,

The band comments: «One riff descending round and round into the abyss like a sputtering carousel. Pulling and pushing downwards at the same time».
There’s Always Blood At The End Of The Road was released on January 14th, 2022. Wiegedood offers visceral and bleak black metal in its purest and most destructive form without clichés. A first-hand look into pure disgust, a psychotic ride with synths, tape-recorders, hot club jazz and distressing samples
Track list:

  1. FN SCAR 16
  2. And In Old Salamano’s Room, The Dog Whimpered Softly
  3. Noblesse Oblige / Richesse Oblige
  4. Until It Is Not
  5. Now Will Always Be
7. Nuages
The band about the album: «There’s Always Blood At The End Of The Road’ focuses on the filthiest and most disgusting parts of human nature and society. It steers clear from the typical black metal themes and concepts, instead zoning in on the struggle we lead within, trying to overcome the fact we are all made from that same filth. Exploring places the previous trilogy didn’t even scratch the surface of, both lyrically and musically. A first-hand look into pure disgust, a psychotic ride with synths, tape-recorders, hot club jazz and distressing samples. A definite switch from our previous work, a dark turn into something unexpected and unwelcome».

Their European tour with Portrayal Of Guilt has been pushed back to a later point in time.

Link:
Facebook

Om Ulf Backstrøm (6832 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking. Jeg er på ingen måte ensporet innen musikksmak, i likhet med intensjonen bak prog. Sjangerbegrepet er egentlig temmelig uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*