Syvmilssteg fra Seven Steps To The Green Door

Sachsenbandet plasseres av mange for enkelhets skyld i den ofte utskjelte kategorien neoprog, og det fører til at mange styrere klar av dette tyske bandet. Det er virkelig synd fordi Seven Steps To The Green Door er så mye, mye mer enn neoprog, da det heller nå er snakk om en spenstig eklektisk prog. Siden debuten «The Puzzle» i 2006 har bandet levert musikk av bra kvalitet som nok ikke har vært nyskapende, men alltid et solid håndverk.

På årets skive som er nummer fire i kronologien er det fortsatt velkjente Marek Arnold som er frontlanterne i bandet.  Han og medmusikantene har åpenbart mye på hjertet da skiva er på nesten 1 time og 20 minutter. En slik lengde har lett for å føre til at lytteren faller av lasset og mister interessen under ferden. Det bør ikke skje med verket «Fetish». Årsaken er at skiva er så mangesidig og variert, og på tross av stor kompleksitet er det fascinerende musikk som er passe utfordrende.

At skiva er forsynt med en førsteklasses produksjon og miks hever også lytterens opplevelse. De forrige skivene til SSTTGD har alle vært ok som tidligere nevnt. Likevel har de på mange måter vært en famling for å finne et eget musikalske uttrykk. «Fetish» er blitt skiva hvor mye mer stemmer enn tidligere, men for å få det med seg må verket spilles høyt! Mannskapsmessig så er Martin Schnella ny musiker på «Fetish», og hans vokal, gitarer og bass tilfører ytterlige musikalske muskler.

«Fetish» er en melodiøs skive, men det er mange lekre detaljer og mye snacks som er meget triggende. Så triggende at ei skive som jeg i utgangspunktet ikke hadde all verdens tro på, har fått utallige runder i spilleren. Best av alt er at verket vokser for hver gjennomspilling, og det avdekkes stadig noe nytt og spennende. Marek Arnhold og co. har tatt et gigantisk kvalitetsmessig skritt fremover med «Fetish». Samme Arnold er musiker, produsent, komponist, arrangør osv. og på mange måter fremstår han nå som en tysk utgave av Steven Wilson litt forenklet sagt.

«Ei leken, stilsikker og avslappet skive»

Måten Lars Köhler og Anne Trautmann deler på det vokale er også svært tiltalende. Ganske så komplekse a cappella arrangementer i beste Gentle Giant og Spock`s Beard stil tilfører merverdi til verket. Det er noe lekent, stilsikkert og avslappet over skiva, og det gjør at det hele virker så naturlig og musikken ligger så godt i øret. Sneisne skifter i harmonier og stemninger og en viss vilje til å eksperimentere gjør seg også sitt til det blir så hørbart.

Dynamisk er det høyst oppegående med veksling mellom tungt og lett som gir luft til musikken. Skiva er egentlig veldig progga og taktskiftene sitter som et skudd og det er fokus på å formidle og ikke å imponere. Dette ble mye positivt og selvsagt kan ikke alt på et verk på 80 minutter være like bra, men «Inferior» og «Still Searching» er definitivt bra låter. Det er masse lekkerier i det instrumentale, og ei tilnærmet bunnsolid og vital skive. Jeg kan trygt bruke utestemme, og si at dette er bra musikk.

Lenker:
Facebook
Hjemmeside

• Frossen

Sammendrag

Det er masse lekkerier i det instrumentale, og ei tilnærmet bunnsolid og vital skive. Jeg kan trygt bruke utestemme, og si at dette er bra musikk.

4