Skarp tunge og vokal mystikk

Lederen, låtskriveren og tekstforfatter Tim Jones oppsummerer « Nothing Is As It Seems» med «I think that the key word here would be alienation». Nå skal jeg ikke gå i dybden på det lyriske men bare fastslå at det er heftige saker som er under lupen, og det spares ikke på kruttet og det er samfunnsrefsing i bøtter og spann. Jones er krystallklar på at mye av livet på planeten Tellus i stor grad er dysfunksjonelt.

Enig eller uenig i det verbale så kan likevel de fleste enes om at Census Of Hallucinations har et sound som ikke akkurat er hverdagskost i vår forunderlig musikkverden. Ja sågar så er soundet på grensen til unikt, og her er stemmen til Tim Jones et viktig element. Den er definitivt unik, og når han så bakkes opp av Terri~B og Maxine Marten sine drømmeliknende surrealistiske stemmer, da er vokaldepartementet noe lytteren biter seg merke i! Noe som utmerket vel kan føre til at lytteren blir smått fascinert og forført. Omtale Jones er en utmerket gitarist, men i HoC konteksten har han konsentrert seg om det vokale, lyrikken og låtsnekringa.

Veteranen John Simms som er ny i HoC og styrer med gitarene og mannen kan spille! Simms sørger for at soundet til HoC nå tilføres en slags frodig og saftig men også tidvis jazzstratosfæriske vri. Det høres muligens noe spesielt ut, og er det! Likevel det funker, og samhandlingen mellom musikk og vokal er noe som «gjør» denne skiva. En vokal som er teatralsk, tidvis harsk og breddfull av «spoken word». Alt i den edle tjenesten for å presentere alle de stemningene og diverse fasetter som lyrikken byr på. Jeg skal være ærlig på at skiva er en «slow burner», og jeg brukte en del spinn for å få tak på den og det var litt strevsomt.

Nye lekre detaljer for hvert spinn
Når det så viser seg at strevet var vel verdt bryet, så avgir det en meget god følelse og hvert nytt spinn gjør at en oppdager nye lekre og/eller spennende detaljer. «Snakkevokalen» kan til tider bli litt i meste laget, men det er en viktig del av kommunikasjonen så det tåler jeg uten å ta skade av den. Jeg tåler så definitivt CoH sin musikk som ofte er eventyrlysten, leken, spaca, teatralsk, tilgjengelig men også litt fremmed, hver for seg og i varierte former for plenum. Å sette en merkelapp på CoH er tilnærmet umulig, da de låter kun som seg selv! Særpreg med andre ord.  En forunderlig og spennende blanding av space, jazz, blues, psykedelisk, pop, og prog pluss diverse annet. Bandet har også flust med ærlighet, autoritet og er autentisk, og igjen har CoH lagd ei skive som er vel verdt å få med seg.

Lenke:
Facebook