Oceans Of Slumber: Deja vu?

Når jeg hørte «Winter» første gangen, var det som jeg hadde hørt den før, og det er nok det største problemet med denne skiva, at de tjuvlåner vilt i melodibruk, uten at jeg nødvendigvis kan pinpointe nøyaktig hvor de har tatt alle melodilinjene fra.

Den som skinner helt klart mest på dette albumet er vokalist Cammie Gilbert, hvis innflytelse og teknikk kommer tydelig fra vokalister i band som Epica, After Forever og Nightwish, i tillegg til noe pop. Lydbildet deres derimot ligger nærmere progressiv melodisk og ekstrem dødsmetall, med mye atmosfære i gitarene, og en del underliggende growling som motvekt til vokalen, i tillegg er det en del hard rock å finne utover albumet, som i sjettelåta Suffer The Last Bridge.

Det er en lyttervennlig andreskive amerikanerne har gitt ut, med debuten «Aetherial» utgitt i 2013. Det som kan forsvare deres tjuveri, som de gjør veldig bra på denne skiva, er å se hvordan musikk fra sjangre som symfonisk metall og hard rock høres ut i en mye hardere språkdrakt. Jeg liker godt produksjonen på plata, og er det noen låter jeg ville trukket fram, er det de tre første låtene, og niendelåta, den tøffe Apologue.

Lenker:
Facebook

• Iskald

Sammendrag

En god andreutgivelse av dette amerikanske bandet, hvor det først er vokalisten som skinner, men har en talentfull gruppe musikere i ryggen, med et lydbilde som ligger innen progressiv ekstrem dødsmetall, men du finner også flust med roligere, atmosfæriske låter her.

3.5