Ebonylake: Avantgarde metal gjort riktig

Avantgarde er et ord som ofte blir brukt når kunst og musikk er veldig eksperimentell og sær. Det er få band som fortjener å bli kalt avantgarde, men jeg mener vi kan kalle Ebonylake og dette albumet nettopp det.

Riffene har klare hint av både black metal og doom, men måten de er spilt på er veldig teknisk, samtidig som at de er abstrakte og gir følelsen av kaos. Black metaldelen kommer tydelig frem i de raske riffene og vokalen, men det er også et hint av death metal hvis man følger med. De er tunge og harde slik metalriff skal være, men går i mange retninger slik at ingen av låtene har noen melodi som man kan gripe tak in.

Dette er med andre ord det motsatte av catchy og lett å høre på. Det er mer rolige og stabile deler av musikken i form av symfoniske elementer og keyboards, men disse varer aldri spesielt lenge og ender opp å være like kaotiske som metaldelen av musikken. Stemningen er mørk, gotisk og marerittaktig.

Dette er vanskelig musikk å sette seg in i. Det er sikkert nok av de som vil påstå at dette ikke er musikk i det hele tatt og bare tilfeldige riff uten mål og mening, men jeg hører mening i dette. Det er kanskje sur og sær musikk, men det er nettopp fordi det er sært at det fungerer. Man føler virkelig galskapen bak dette, og det er nettopp en ting folk som hører på ekstrem og eksperimentell musikk ønsker å oppleve gjennom musikk. Dette er et band som fortjener å bli kalt avantgarde.

Lenker:
Facebook

• Frossen

Sammendrag

Vet ikke hva det sier om min mental tilstand at jeg synes dette er lett å sette seg in i.

4.0